Geitungen er en norsk trio bestående av Vidar Skrede på gitar, hardingfele og fele, Christer Rossebø på fiolin, fele, mandolin og mandola, samt Håvard Ims på trekkspill og gitar. De tre medlemmene er alle fra Rogaland og har spilt sammen siden barndommen. Etter en rekke år på hver sin kant kom de atter en gang sammen i 1997 for å danne Geitungen. De tre er i dag av de absolutt fremste folkrockmusikerne vi har i Norge. Både Skrede og Ims har utdannet seg ved den Kongelige musikkhøgskole i Stockholm. Trioen har en av Norges lengste folkrockkarrierer bak seg allerede. Med “Langt ute” gir de oss sitt andre album på 3 år. Albumet er like elegant og lekent som det er komplekst og uventet. Langt ute berører alle våre sanser, både intellektet, hjertet og rytmesans blir berørt. Trioen har beholdt mye av sin ungdommelige kraft, men tar med dette albumet store sjanser. Om det er en midtlivskrise eller et behov for å lette litt på lokket er ikke like lett å vite. Selv om albumet inneholder en rekke uventede segmenter fremstår det fortsatt som naturlig, om ikke alltid like gjennomtenkt. Enkelte artister har en lei tendens til å gjenta seg selv til det kjedsommelige, mens andre aldri slutter å utfordre og overraske. Geitungen holder seg med “Langt ute” brilliant innenfor sistnevnte.
Sporliste:
1. Masurka
2. Ola Persson
3. Jentene i Bergens by & Grandiosa i kallio
4. Reinlender
5. Avskjedsvalsen
6. Hueknuden & Torgrimdansen
7. Hib o hi o hei kor ltit æg æ
8. Springar
9. Marte Kvennveiens vals
10. Amerikareinlenderen
11. Vals
12. Ingemunddansen
Et moderne samspill
Geitungen har på Langt ute fått med seg en rekke artister de tre musikerne har delt scene med gjennom sin lange karriere. Dette er langt fra første gang trioen inviterer til samspill med gamle kolleger, men det er første gang vi tydelig kan høre deres innflytelse på en Geitungen-skive. Overraskende nok virker det til at Vidar Skrede for første gang i sin karriere har latt andre musikere få en betydelig innvirkning på et album. For de med over-gjennomsnittlig interesse for norsk musikk vil det nok være Terje Hansupps input man hører beste. Hans lett gjenkjennelige lut-komp drar flere av låten fram med sin unike signatur. Andre gjesteartister man får føle på kroppen er Hans Kallnes. Hans lyriske skrivemåte kombinerer lekkert med Rossebøs rustene røst. Samspillet mellom de veletablerte musikerene med erfaring fra en rekke sjangrer som rock, folk, world og blues kommer sammen i et fascinerende samspill vi aldri før har hørt fra trioen bak Geitungen. Musikken strekker seg i ulike retninger hvor vi møter både karakterer og settinger som preger musikken på hvert sitt vis. Til tider fungerer det brilliant, låter som “Ola Persson”og “Vals” er komplekse, melodiøse og fascinerende rytmiske. Andre låter som “Amerikareinlenderen”, “Hueknuden & Torgrimdansen” og “Masurka” blir dessverre noe mer kommersielt og virker dessverre litt lite gjennomtenkte. Vi sitter igjen med en følelse av hva som kunne vært. Disse låtene hadde i dagens format gjort seg bedre på et annet album. Skal de fungere på dette albumet må de tones ned og ilegges mer sjel. På et album som “Langt ute” drar de dessverre ned helhetsinntrykket.
Geitungen og kompani gir oss på slutten av albumet rytmisk festmusikk med låten “Hib o hi o hei kor ltit æg æ”, en låt som virkelig setter foten i gang og tar oss tilbake til en enklere tid da trioen utelukkende spilte god gammel folkrock. De avslutter det hele med kjærlighetssangen “Ingemunddansent” som gir oss gåsehud og tåretunge øyne. En avsluttning vi ikke så komme. “Langt ute” er et album det er vanskelig å sette i bås. Det er til tider uventet vakkert og spennende uvant, fra musikere vi trodde vi kjente inn og ut etter mange år på det norske markedet. Geitungen viser med dette albumet helt nye sider av seg selv, men vi sitter dessverre igjen med en litt skuffende følelse i magen.