Geitungen er et norsk folkrockband fra norsk folkemusikks høysete, Rogaland. Bandet ble grunnlagt av den anerkjente musikeren Vidar Skrede i 1997. Gruppens medlemmer har alle sitt opphav fra Rogaland og medlemmene har kjent hverandre siden barndommen. Bandet har alltid latt sin lokale forankring til Karmøy-området skinne gjennom i musikken. Geitungen og de originale medlemmene har holdt sammen i nesten 20 år. Det gjør dem til et av de lengstlevende norske folkrockbandene i nyere tid. Bandet setter sitt eget preg på nye folkeviser med røtter i de gamle norske musikktradisjonene de vokste opp med.
Om albumet
Vidar Skrede virker til å ha lagt bak seg sin opprørske sinnsstemning og viser gamle klassikere mer respekt enn tidligere. Albumet kler flere av de gamle låtene i ny drakt, men beholder både hatt og frakk. Det er noe varmt og kjært med låtene, men Skrede lykkes ikke helt med den nye bekledningen. Det hele minner om en konfirmant i pappas dress. Skrede har de siste 10 årene sluppet hele 6 nye plater med en lang rekke band. Han har overrumplet musikkpressen og egen fans gang på gang. Han leverer varene gang på gang, album etter album, men “Bra – kast” er dessverre et unntak. Selv om Skrede og Co. har gitt ut plater av atskillig høyere kvalitet enn dette, er det fortsatt god grunn til å lytte til albumet. Han viser en annen side av seg selv og åpner en del dører som så langt har vært godt lukket i hele hans karriere. Flere av sporene er fra eldre plater, og det virker som en ettertanke hvilke som har blitt med.
Sportliste:
1. Den drøymde
2. Hopsar
3. Vals
4. Tveitaslåtten
5. Gudmunddansen
6. Bruraslag
7. Hopsar
8. Reinlendar/Fenteril
9. Vil du vera med og følgja gamle ner i gravå…?
10. Hopsar
11. Springar
12. Halling
13. Springar
14. Brautaslåtten
15. Torbjørnvalsen
Nye fans
39-åringen er fortsatt like engasjert og meningsfull når det gjelder det lyriske innholdet. En prestasjon i seg selv når man vet at dette er utgivelse nr. 17 Skrede er involvert på. Skrede mikser ballader, skarpe slåttelåter og marsjer. Tekstene er gode og hans evne til å formidle på har på ingen måte forlatt han. Det som overrasker er at Skrede har flere politiske låter hvor han harselerer med både norsk politikk og velferdssamfunnet. I den refsende delen av hans poesi skinner hans galgenhumor og politiske synspunkt på norsk politikk gjennom i sangen “Vil du vera med og følgja gamle ner i gravå…?”. I samme stil går han løs på det norske velferdssamfunnet med “Springar”, og tekstmessig er det flere overraskelser på albumet. Albumet vil nok ikke bli like godt mottatt av fans som har fulgt Skrede hele karrieren, mens andre som hører hans arbeid for første gang trolig vil finne en ny norsk musiker de kommer til å følge tett i årene som kommer.
En kresen kritiker
Skrede har aldri vært en som bruker lang tid mellom nye plater. At han har klart å holde den poetiske åren strømmende i så mange år uten lengre pauser bevitner ikke bare et ubestridelig talent, men også en kresenhet og evne til kritisk refleksjon over egen tekstproduksjon. Vi sitter dog igjen med følelsen av påtatt begeistring. Når man kjøper en Vidar Skrede plate vet man hva man får. Selv om han alltid har beholdt evnen til å overraske sitt publikum, har han holdt seg innenfor bestemte rammer. Med dette albumet går han langt utenfor det kjente og kjære. Det fungerer nok for han som musiker. Det er hans og bare hans rett å bestemme hva han ønsker formidle, men for en hardbarket Skrede-fan går han for langt. Dette var rett og slett ikke hva vi forventet da vi kjøpte albumet. Selv om låter som “Tveitaslåtten” og “Gudmunddansen” er lyrisk vakre og tekstene fremragende, er det ikke det man forventer eller ønsker fra Skrede.