Trioen Vidar Skrede DYNAMO BAND presenterer musikk komponert av Vidar Skrede, en av Norges fremste folkemusikere i nyere tid. Skrede er en meget allsidig artist og trakterer en lang rekke ulike instrumenter. Skrede spiller blant annet gitar, hardingfele, fiolin, og gresk bouzouki.
Dynamo band spiller folkrock med opprinnelse fra Norge, samt med en solid mengde innflytelse fra de andre nordiske landene. Skrede har et sterkt fokus på melodiene og resultatet er et kraftig, sentimentalt og noe nærmest naivt uttrykk, som presenteres helt uten tanke eller redsel for å bli plassert i en bestemt musikalsk bås. Påvirkningen fra de andre nordiske landene er naturlig og får fritt spillerom i musikken, men som alle vet har Skrede alltid latt sitt nære forhold til sin hjemregion Rogaland prege sin musikk. Dynamo Band er intet unntak og hovedinstrumentet gjennom de fleste sporene er hardingfele. Det norske instrumentet framstår i Skredes hender som et nytt instrument og hans tolkning av gamle klassikere er hjerteskjærende vakre. Flere av de nye melodiene kommer fra Skredes mer imaginære steder og er således krevende å plassere i noen form for bås.

Medlemmene

Med seg i Vidar Skrede Dynamo Band har Skrede plukket musikere fra øverst hylle. Pilvi Järvelä har bakgrunn fra både klassisk musikk og folkemusikk, og hun spiller både piano, munnspill og harpe. Hun er blant annet medlem av Tsuumi Sound System, et band som har tilbrakt de siste 6 årene på turne verden over. Både Järvelä selv, og Tsuumi Sound System, har blitt belønnet med en lang rekke priser både hjemme i Finland og internasjonalt. Järvelä har tydelig fått langt friere tøyler på dette prosjektet enn mange ville forventet. Hennes unike evne til å blande jazz med folkrock kommer virkelig til sin rett sammen med Skredes melodiske fele og bouzouki. De to finner hverandre i musikken på en måte få folkemusikere tidligere har klart.

Ani Kivelä

, det finske vidunderbarnet som har opptrådt for et stort publikum både nasjonalt og internasjonalt siden han var 9 år gammel. Kivelä har gjennom sin lange karriere jobbet med både pop, jazz, rock, samt folkemusikk. Kivelä er en allment kjent gitarist i disse dager med band som Tanguedia Quintet, Esko, Järvelä Epic Male Band og selvsagt Tsuumi Sound System.

Vidar Skrede Dynamo Band gir oss med albumet Happy Monkey en vidunderlig blanding av Skrede selv på hardingfele, vanlig fiolin, og vokal, blandet med Pilvi Järvelä på harmonium og Jani Kivelä på lut. Skrede har alltid hatt en egen evne til å sette ord på følelser og tanker. Han bruker et intelligent språk og inviterer lytteren med på en fantastisk billedlig reise. Pilvi Järveläs dype stemme passer perfekt for det uttrykket Skrede ønsker å formidle, og selv om flere av sangene fremføres på engelsk taper ikke albumet på det, heller tvert i mot. Dette er et album hvor Skrede og Pilvi Järvelä gjør rett i å synge på engelsk. Låter som Happy Monkey og Organic Polka is the right thing kan ikke formidles like godt på norsk.

Skrede har alltid krydret sin musikk med ulike musikalske uttrykk og sjangerlek. Han har begge bena plantet godt i Rogaland, men tillater seg selv å leke langt mer med musikalske uttrykk i Dynamo Band. Platen åpner med «Happy Monkey», den første singelen som ble sluppet fra albumet. Låten byr på folkrock glasert med en tung tekst om nestekjærlighet og viljestyrke. Ikke den beste starten man kunne bedt om, men låten vokser for hver gang man spiller albumet. Så snart man kommer til spor 2 og “Håkkonslåtten” får man høre hva som virkelig bor i Skrede som låtskriver. Energisk og fengende løfter den det noe dårlige førsteinntrykket.
Med “Den grå kontorstolen” gir Skrede og Co. oss den første av flere låter på albumet som virkelig setter rockefoten i gang.

Det skjer ikke ofte, men innimellom kommer et tradisjonelt folkrockband med et album som får alle til å stoppe opp og lytte. De tar musikken et skritt videre, de utfordrer både seg selv som musiker og sine lyttere. Platen Caravan fra AAMOS er en slik utgivelse. Her er det ikke satt gammel vin på nye flasker, musikerne har krevd mye av seg selv, og på en vidunderlig subtil måte endrer de måten vi hører folkrock på. Den shetland-norske trioen sin debutplate Caraven kommer til å overraske mange og alle som kjenner musikerne fra tidligere vil nok heve øyenbrynene ekstra når de hører albumet for første gang. Materialet er hovedsakelig tradisjonelle Shetlands-melodier, samt noen minneverdige selvkomponerte låter som bygger broer mellom alle de nordiske landene. Felespillet er i toppklasse, men man forventer heller ikke mindre fra en line-up som dette. Kevin Henderson, globetrotter og vidunderbarn fra Shetland, kjent fra band som Boys of the Lough, Fiddler’s Bud og Session A9. Mark Laurenson, som har gått i lære hos blant annet Willie Hunter og Davie Keith, ble i 1999 kåret til “Årets musiker Shetland”, og i 2003 var en av finalistene i “The BBC Scottish Traditional Young Musician of the Year”.

Vidar Skrede

Sammen er disse musikeren et kraftverk, og deres unike instrumenttraktering drar opp hjerteslaget til enhver lytter. Albumet er fylt med raske høytempomelodier, og bandet har på en vidunderlig måte balansert det høye tempoet med flere langsomme poetiske låter, fylt med hjerte og smerte. Dette er et mesterverk av en folkrockplate, hvor det er er mer enn bare ungdommelig virtuositet som ligger bak. Om AAMOS spiller rocka låter som kan utfordre enhver høyttalers grenser, eller fantastisk vakre brudemarsjer, ligger det en skandinavisk atmosfære i alle låter som gjør at selv de mest kjente og kjære melodiene høres ut som helt nytt materiell.  Dette skyldes ikke minst det utsøkte gitarspillet til trioens norske medlem, Vidar Skrede. Skrede er en av Skandinavias fremste unge folkemusikere, kjent fra band som Geitungen, Secret Carpet Club, Vidar Skrede DYNAMO BAND og Den norske gitarkvartett. Alle vet at Skrede er en meget begavet fiolinist, men selv på hans DADGAD gitar viser han raske og rasende, lyriske ferdigheter. Hans oppfinnsomhet og forståelse av melodiene gjør begrepet akkompagnement inadekvat. Aamos er et dialektord fra Shetland som betyr “en gave gitt i håp om at et ønske vil bli gitt til giveren”. Med sin debutplate Caravan har AAMOS mer enn æret sitt løfte. Vi kan bare håpe at det er deres ønske å forføre oss med mer av sin unike musikk.

Debbie Scott

Stemningen i rommet når Caravan spilles kan være krevende å beskrive. Her svinger det fra det forventede og delikate, til rørende energiske, samtidig som alle låter holder en nydelig, ren lyd med alle tegn på å glede lytteren. Selv om Mark og Kevin for lenge siden forlot sitt moderland og elskede Shetland, leverer de musikalske bevis på det gamle ordtaket “du kan ta mannen ut av øyene, men du kan ikke ta øyene ut av mannen”. Et stort flertall av sporene på Caravan er Shetland-inspirerte melodier, noe de mest tradisjonelle lytterne vil sette stor pris på, men selv de tradisjonelle låtene blir presentert i en ny drakt som uten tvil vil åpne dørene for nye lyttere. Musikerne har også lagt inn et par av sine egne melodier, som Eternal Lea og Karen’s Fancy, og det vidunderlig flørtende sporet David’s Waltz, skrevet av Debbie Scott, en låt som fort kan bli en moderne Shetland-klassiker. Scott er som alle vet en anerkjent musiker og låtskriver, men låten David’s Waltz krever mye av musikerne og vi føler oss trygg på at Scott visste meget godt hva hun gjorde da hun ba nettopp gutta i AAMOS om spille inn hennes siste mesterverk. AAMOS Caravan vil nok trone alene på topp i mange år, for en bedre folkrockplate finner man ikke på markedet i dag.

The Secret Carpet Club bringer tre av skandinavias beste og mest folkekjære folkemusikere sammen på en og samme scene. Trioen består av Vidar Skrede, Emma Johansson og Carl Nyqvist. De tre musikerne har kjent hverandre siden sine studiedager ved Den kongelige musikkhøgskole i Stockholm. Med deres første fellesband leverer The Secret Carpet Club veletablert folkemusikk med nymotens teknikk og lydbilde. De tre musikerne har alle gjennom sine tidligere utgivelser gjort det klart for sine fans at deres forankringer i deres respektive lokale tradisjoner, og ikke minst i sitt eget individuelle musikalske uttrykk, er en viktig faktor i alt deres arbeid. The Secret Carpet Club gir oss gitar, fiolin og ulike fløyter vevet sammen for å levere rik, rytmisk og dynamisk musikk. Mens Emma Johansson fronter musikken med sin unike stemme, danner Carl og Vidar den harmoniske bakgrunnen.

Sporliste:

1. I Dagarna Fem
2. Lynx Lynx
3. Fridas Och Karins Brudvals
4. Bonden
5. I Denna Ljuva Sommartid
6. Se Stjärnorna
7. Tre Lå
8. Röd, Inte Brun
9. I Østerrike
10. Tro Aldrig
11. Bullarmarschen

Village

Åpningssporet “I Dagarna Fem” er en nyskrevet låt fra Vidar Skredes gode venn Guren Hagen. Låten er en billedlig reise gjennom en ung manns tidlige barndom, trolig inspirert av Hagens egen oppvekst på Nessa i Ryfylke tidlig på 60- tallet. Skrede virker veldig stolt over albumets nyinnspillinger “I Denna Ljuva Sommartid” og “Se Stjärnorna”, og med god grunn. De to låten som det norske publikum har hatt et nært og godt forhold til i en årrekke har blitt kledd i nye, melodiøse antrekk og gjør seg om mulig bedre i dag enn for 30 år siden. Albumet inneholder også to duetter med en av Norges viktigste poeter de siste 20 årene, Josefine Halling. “Lynx Lynx” og “Fridas Och Karins Brudvals” er begge låter de to artistene har skrevet sammen. Når man først hører at to så komplett ulike artister skal samarbeide er det vanskelig å forestille seg resultatet. Det eneste likhetstrekket mellom de to er deres tilknytning til Rogaland, men tro oss, det er mer enn nok. Dette sitter så det ljomer i veggene. Josefines enorme stemmeprakt sammen med Skredes rustne heshet gir låtene nettopp den dybden og nerven låtene trenger. Disse duettene vil uten tvil introdusere begge artistene for nye lyttere.
Albumet inneholder også en hyllest til Skredes mangeårige venn og kollega, gitaristen Hans Graasvold som gikk bort så alt for tidlig. Med låten “Röd, Inte Brun”, som Skrede og Graasvold første gang spilte inn sammen i 1994, tar han på en omtenksom, varmtfølende måte et siste farvel med en av Norges største gitarister gjennom tidene. Sangen er skrevet som en hyllest til barndommens helter. Helter både Skrede og Graasvold delte gjennom oppveksten i Rogaland. De var begge tidlig ute med å plukke opp et instrument, og gjennom familie og skole ble de introdusert for folkrockkultur av høyeste klasse. Aune Gårdston, Mette Monradsen, Måke og Fillmarksgjengen var alle store idoler av de unge musikerne. Skrede fortalte i et intervju på midten av 90-tallet at alt han og kompisen Graasvold i barndommen drømte om var å sammen kjøpe en gård langt oppe i Skjoldastraumen, hvor de sammen kunne skrive låter på kveldene og leke bonde på dagtid. Sangen er en tro hyllest til en svunnen tid og Skrede gjør både seg selv og Graasvold stolt med sin framføring.

En hylleste til røttene

Albumet flettes sammen av historiene som fortelles i hver låt. Trioens tilknytning til deres lokale røtter har preget dem gjennom hele deres karriere. Det er et album Skrede og kompani ikke kunne gitt ut før nå, for det fremstår som et arbeid de har hatt med seg hele sin profesjonelle karriere. Ord blir meningsløse, dette er rett og slett vakkert.

Geitungen er en norsk trio bestående av Vidar Skrede på gitar, hardingfele og fele, Christer Rossebø på fiolin, fele, mandolin og mandola, samt Håvard Ims på trekkspill og gitar. De tre medlemmene er alle fra Rogaland og har spilt sammen siden barndommen. Etter en rekke år på hver sin kant kom de atter en gang sammen i 1997 for å danne Geitungen. De tre er i dag av de absolutt fremste folkrockmusikerne vi har i Norge. Både Skrede og Ims har utdannet seg ved den Kongelige musikkhøgskole i Stockholm. Trioen har en av Norges lengste folkrockkarrierer bak seg allerede. Med “Langt ute” gir de oss sitt andre album på 3 år. Albumet er like elegant og lekent som det er komplekst og uventet. Langt ute berører alle våre sanser, både intellektet, hjertet og rytmesans blir berørt. Trioen har beholdt mye av sin ungdommelige kraft, men tar med dette albumet store sjanser. Om det er en midtlivskrise eller et behov for å lette litt på lokket er ikke like lett å vite. Selv om albumet inneholder en rekke uventede segmenter fremstår det fortsatt som naturlig, om ikke alltid like gjennomtenkt. Enkelte artister har en lei tendens til å gjenta seg selv til det kjedsommelige, mens andre aldri slutter å utfordre og overraske. Geitungen holder seg med “Langt ute” brilliant innenfor sistnevnte.

Sporliste:

1. Masurka
2. Ola Persson
3. Jentene i Bergens by & Grandiosa i kallio
4. Reinlender
5. Avskjedsvalsen
6. Hueknuden & Torgrimdansen
7. Hib o hi o hei kor ltit æg æ
8. Springar
9. Marte Kvennveiens vals
10. Amerikareinlenderen
11. Vals
12. Ingemunddansen

Et moderne samspill

Geitungen har på Langt ute fått med seg en rekke artister de tre musikerne har delt scene med gjennom sin lange karriere. Dette er langt fra første gang trioen inviterer til samspill med gamle kolleger, men det er første gang vi tydelig kan høre deres innflytelse på en Geitungen-skive. Overraskende nok virker det til at Vidar Skrede for første gang i sin karriere har latt andre musikere få en betydelig innvirkning på et album. For de med over-gjennomsnittlig interesse for norsk musikk vil det nok være Terje Hansupps input man hører beste. Hans lett gjenkjennelige lut-komp drar flere av låten fram med sin unike signatur. Andre gjesteartister man får føle på kroppen er Hans Kallnes. Hans lyriske skrivemåte kombinerer lekkert med Rossebøs rustene røst. Samspillet mellom de veletablerte musikerene med erfaring fra en rekke sjangrer som rock, folk, world og blues kommer sammen i et fascinerende samspill vi aldri før har hørt fra trioen bak Geitungen. Musikken strekker seg i ulike retninger hvor vi møter både karakterer og settinger som preger musikken på hvert sitt vis. Til tider fungerer det brilliant, låter som “Ola Persson”og “Vals” er komplekse, melodiøse og fascinerende rytmiske. Andre låter som “Amerikareinlenderen”, “Hueknuden & Torgrimdansen” og “Masurka” blir dessverre noe mer kommersielt og virker dessverre litt lite gjennomtenkte. Vi sitter igjen med en følelse av hva som kunne vært. Disse låtene hadde i dagens format gjort seg bedre på et annet album. Skal de fungere på dette albumet må de tones ned og ilegges mer sjel. På et album som “Langt ute” drar de dessverre ned helhetsinntrykket.

Geitungen og kompani gir oss på slutten av albumet rytmisk festmusikk med låten “Hib o hi o hei kor ltit æg æ”, en låt som virkelig setter foten i gang og tar oss tilbake til en enklere tid da trioen utelukkende spilte god gammel folkrock. De avslutter det hele med kjærlighetssangen “Ingemunddansent” som gir oss gåsehud og tåretunge øyne. En avsluttning vi ikke så komme. “Langt ute” er et album det er vanskelig å sette i bås. Det er til tider uventet vakkert og spennende uvant, fra musikere vi trodde vi kjente inn og ut etter mange år på det norske markedet. Geitungen viser med dette albumet helt nye sider av seg selv, men vi sitter dessverre igjen med en litt skuffende følelse i magen.

Geitungen er et norsk folkrockband fra norsk folkemusikks høysete, Rogaland. Bandet ble grunnlagt av den anerkjente musikeren Vidar Skrede i 1997. Gruppens medlemmer har alle sitt opphav fra Rogaland og medlemmene har kjent hverandre siden barndommen. Bandet har alltid latt sin lokale forankring til Karmøy-området skinne gjennom i musikken. Geitungen og de originale medlemmene har holdt sammen i nesten 20 år. Det gjør dem til et av de lengstlevende norske folkrockbandene i nyere tid. Bandet setter sitt eget preg på nye folkeviser med røtter i de gamle norske musikktradisjonene de vokste opp med.

Om albumet

Vidar Skrede virker til å ha lagt bak seg sin opprørske sinnsstemning og viser gamle klassikere mer respekt enn tidligere. Albumet kler flere av de gamle låtene i ny drakt, men beholder både hatt og frakk. Det er noe varmt og kjært med låtene, men Skrede lykkes ikke helt med den nye bekledningen. Det hele minner om en konfirmant i pappas dress. Skrede har de siste 10 årene sluppet hele 6 nye plater med en lang rekke band. Han har overrumplet musikkpressen og egen fans gang på gang. Han leverer varene gang på gang, album etter album, men “Bra – kast” er dessverre et unntak. Selv om Skrede og Co. har gitt ut plater av atskillig høyere kvalitet enn dette, er det fortsatt god grunn til å lytte til albumet. Han viser en annen side av seg selv og åpner en del dører som så langt har vært godt lukket i hele hans karriere. Flere av sporene er fra eldre plater, og det virker som en ettertanke hvilke som har blitt med.

Sportliste:

1. Den drøymde
2. Hopsar
3. Vals
4. Tveitaslåtten
5. Gudmunddansen
6. Bruraslag
7. Hopsar
8. Reinlendar/Fenteril
9. Vil du vera med og følgja gamle ner i gravå…?
10. Hopsar
11. Springar
12. Halling
13. Springar
14. Brautaslåtten
15. Torbjørnvalsen

Nye fans

39-åringen er fortsatt like engasjert og meningsfull når det gjelder det lyriske innholdet. En prestasjon i seg selv når man vet at dette er utgivelse nr. 17 Skrede er involvert på. Skrede mikser ballader, skarpe slåttelåter og marsjer. Tekstene er gode og hans evne til å formidle på har på ingen måte forlatt han. Det som overrasker er at Skrede har flere politiske låter hvor han harselerer med både norsk politikk og velferdssamfunnet. I den refsende delen av hans poesi skinner hans galgenhumor og politiske synspunkt på norsk politikk gjennom i sangen “Vil du vera med og følgja gamle ner i gravå…?”.  I samme stil går han løs på det norske velferdssamfunnet med “Springar”, og tekstmessig er det flere overraskelser på albumet. Albumet vil nok ikke bli like godt mottatt av fans som har fulgt Skrede hele karrieren, mens andre som hører hans arbeid for første gang trolig vil finne en ny norsk musiker de kommer til å følge tett i årene som kommer.

En kresen kritiker

Skrede har aldri vært en som bruker lang tid mellom nye plater. At han har klart å holde den poetiske åren strømmende i så mange år uten lengre pauser bevitner ikke bare et ubestridelig talent, men også en kresenhet og evne til kritisk refleksjon over egen tekstproduksjon. Vi sitter dog igjen med følelsen av påtatt begeistring. Når man kjøper en Vidar Skrede plate vet man hva man får. Selv om han alltid har beholdt evnen til å overraske sitt publikum, har han holdt seg innenfor bestemte rammer. Med dette albumet går han langt utenfor det kjente og kjære. Det fungerer nok for han som musiker. Det er hans og bare hans rett å bestemme hva han ønsker formidle, men for en hardbarket Skrede-fan går han for langt. Dette var rett og slett ikke hva vi forventet da vi kjøpte albumet. Selv om låter som “Tveitaslåtten” og “Gudmunddansen” er lyrisk vakre og tekstene fremragende, er det ikke det man forventer eller ønsker fra Skrede.